Skremmende ufarliggjøring

I helgen var det et drap på en 6-åring som gikk inn på meg, og sikkert mange med meg. Dessverre var dette bare ett i rekken av drap som har rammet barn i det siste, men årsaken til at jeg velger å kommentere akkurat dette er følgende. På NRK radio i dag uttalte det lokale politiet seg om saken. Vi ble forklart at de ser på saken som mistenkelige dødsfall, foretar taktiske og tekniske undersøkelser, de døde må obduseres før man bastant kan uttale seg om årsaken osv. Vedkommende politimann/jurist forklarte videre at dette var en familietragedie, og det var nærmest som om jeg fikk et elektrisk støt der jeg satt.

Dette er da for pokker ikke noen familietragedie!

En familietragedie er når hele eller deler av familien blir utslettet i en bilulykke, en brann, i en tsunami, hvis de forsvinner på fjellet, drukner på søndagstur og andre hendelser der ingen med vitende og vilje blant dem har forårsaket dødsfallene. Når far dreper mor og/eller barn og/eller seg selv MÅ vi benytte korrekt terminologi. Slike saker er drap, legemsbeskadigelse med dødsfølge, grove legemskrenkelser og andre mer eller mindre selvforklarende definisjoner fra Straffeloven. Tragediebegrepet tar brodden av hendelsen og sementerer en “det var uunngåelig”-tanke hos oss som hører, på samme måte som hvis fjeller raser ut og tar med seg hele våningshuset med alle inni. Politiet, som profesjonelle aktører i disse sakene, bør, må og skal vokte seg for å undergrave alvorligheten i hendelsen. En spade må kalles en spade, selv om det er ubehagelig å omtale en tidligere nabo, presten i bygda, den lokale snekkeren eller hvem det måtte være, som drapsmann og den som utslettet sin egen familie.

En tragedie er, slik som caplex definerer det, en tragisk, sørgelig ulykke. Det at voksne menn eller kvinner bestemmer seg for å leke Gud og dømme familiemedlemmer til døden, er en forbrytelse og bør omtales som det. Guttungen på 6 år som fikk en uke på skolen er offer for et drap, ikke noen tragedie, og ble drept av sin egen far – den samme faren hvis eneste jobb her i verden er å passe på ham på alle vis.

Jeg vil tro at det sikkert finnes årsaker til at vedkommende valgte dette, psykiatriske, samlivsbrudd eller andre – men den fordømte svinepelsen skal ikke slippe unna med at han inngikk i en familietragedie – han var opphavet og eneste årsak til at resten av den familien aldri blir den samme.

Mange har både skrevet og kommentert mye fornuftig omkring dette emnet, og jeg vil anbefale alle å ta en titt på Anders Giævers artikkel om de mange drapene på kvinner i dette landet.

Barn i fengsel

En av de tre jentene som er pågrepet i Bolivia for forsøk på smugling av 22.5 kilo kokain har hittil hatt sin 2 år gamle datter sammen med seg i fengselet. Meningen var at datteren skulle reise hjem med slektninger førstkommende mandag, da de fleste vel er enige i at et fengsel ikke er noe sted for et lite barn.

Plutselig har kvinnen, også omtalt som 21-åringen, ombestemt seg, og vil nå ha jenta hos seg i fengselet. Hun uttaler at “Det er jeg som bestemmer om hun skal sendes hjem. Ingen kan ta henne fra meg”.

Selv tror jeg at hun har forstått at det er datteren som gir henne muligheten til lettere soning i fengselet, og ved å gi opp dette “trumfkortet” vil hun bli behandlet som alle de andre kvinnene i fengselet, altså soning i fellesceller osv. Det som slår meg er den grenseløse kynismen og egosentriske holdningen dette avslører hos henne. Jeg har ikke vært spesielt imponert over hennes konsekvensanalyse fra tidligere, men dette er i overkant. Ønsker hun at datteren skal vokse opp innelåst i et fengsel i Sør-Amerika fremfor å være omgitt av familie i Norge og ha tilgang til sosiale tjenester, utdannelse osv?

Jeg er ikke kjent med hva andre personer i Norge kan gjøre for å ev. overprøve denne beslutningen, men håper at barnevern, barnefaren, andre familiemedlemmer eller øvrige myndigheter kan ta tak i dette. Jentungen er norsk statsborger, og vi bør absolutt ta vare på et uskyldig barn som har havnet i en håpløs situasjon som følge av hennes mors ekstremt dårlige vurderingsevne.

Betinget fengsel – alvorlig straff?

En 68-åring ble i Oslo Tingrett nylig dømt til 60 dagers betinget fengsel for utuktig handling mot tre jenter i alderen 8-10 år. I dommen fremkommer følgende:

“Tingretten legger i skjerpende retning vekt på at det er tre fornærmede, og at alle er unge.
68-åringen har fått en betinget dom på 60 dager, blant annet fordi overgrepene har vært kortvarige.”

Dette anser altså Tingretten at er en alvorlig straff, siden man har lagt skjerpende forhold til grunn i straffeutmålingen. Det å beføle tre jentunger på 8-10 år kvalifiserer altså til at norsk rett sier følgende til mannen: “Du slipper fengsel eller annen konsekvens hvis du i løpet av prøveperioden ikke plukker på flere barn eller begår annen kriminalitet. Takk for nå, og ha en fin dag”. Ok, mulig at formaningen fra retten ikke var akkurat så hyggelig, men likevel. Hvordan kan det ha seg at det å presse sin voksne, avvikende og straffbare seksualitet på småbarn ikke får alvorligere konsekvenser. Skal vi vente til ungene er voldtatt før vi reagerer sterkt mot dette?

Politiet utelukker ikke at saken har større omfang, noe som vel må bety at man mistenker ham for å ha befølt flere. Bør ikke samfunnet vernes mot slike menn, har ikke barn krav på bedre sikkerhet på lekeplassen?

Denne saken føyer seg inn i en lang rekke overgrepssaker som får harelabbehandling i norske rettsaker, ofte fordi siktede, som i denne saken, nekter eller at siktede erkjenner at dette var et “engangstilfelle”. Statistikk og forskning forteller oss at slike overgrep sjelden eller aldri er engangstifeller, men heller et trinn på stigen til fullverdige overgrep. Bør vi ikke forsøke å stanse dette med mer håndfaste virkemidler enn betinget fengsel?

Hvor er barnas rettsvern?