Farlig ufarliggjøring i pressen

I begynnelsen av november ble en 23 årig nordmann pågrepet i Canada for innførsel og besittelse av overgrepsbilder med barn, omtalt på sedvanlig journalistis tabloidvis som “barnepornografi”. Vedkommende har sittet totalt 54 dager i varetekt frem til han erkjente innførselsen, dømt til 90 dagers fengsel – sonet i varetektstiden. I norske medier, så som Telemarksavisa, Aftenposten, VG og andre, ble mannen dømt for å ha hatt bilder av sin 17 årige “internettkjæreste” som han skulle besøke i Canada.

Mannens norske advokat, John Egil Myhre, uttaler at “Ettersom jeg har forstått, har det ikke blitt funnet noen grove bilder i det hele tatt. Å kalle dette barneporno synes jeg er i drøyeste laget, og det har nok også myndighetene i Canada forstått da de har gitt ham minimumsstraff.” Her er det på sin plass å utdanne advokat Myhre litt også, og hva som straffes av slike bilder og filmer i Canada kan finnes her. Det viser seg at det er nødvendig med avbildninger av seksuell omgang eller fokus på genitalier eller analåpning på personer som er under 18 år før det er straffbart.

Vel, da var vel saken ferdig da – og Canada fremstår og blir omtalt som en slags puritansk moraliststat som ikke har forståelse for at unge mennesker tar bilder av hverandre, også før de oppnår myndighetsalder. At det går an å dømme noen for dette!

Oki doki, la oss se litt hva andre medier skriver, altså ikke den eller de avisene som Aftenposten og de andre siterer fra, og la oss se hvor mye innsikt i saken advokat John Egil Myhre har. Han hadde jo forstått det slik at det ikke var noen alvorlige bilder i denne saken. Spørsmålet blir heller, har han lest saken i det hele tatt før han fakturerte for “forsvarerarbeidet”?

Nettavisen Grand Forks Herald melder følgende: “Stenstadvolden was stopped at Winnipeg’s airport when a search of his laptop uncovered several images of child pornography” “Police found images of children as young as two engaged in sexual acts on the computer, which Stenstadvolden had believed he’d erased.“

Winnipeg Sun opplyser at: “Martin Stenstadvolden, 23, was arrested at the Winnipeg airport Nov. 6 because his laptop computer contained digital images, cartoons and a video of child pornography — some of it featuring girls as young as two and much of it featuring fathers and daughters performing sex acts on each other.”

Forresten, i Canada legger de gjerne ut navnet til vedkommende når de pådømmes, så det er ikke noen hemmelighet lenger at dette dreier seg om en Martin Stenstadvolden fra Skien.

I anstendighetens navn skal det også nevnet at Aftenposten i sin artikkel nevner at det er funnet bilder av barn ned til to års alder, men dette har dessverre ikke blitt den gjennomgående rapporteringen. De fleste som har rapportert om saken har benyttet sitater som dette, hentet fra VG “Den 23-årige nordmannen som i Canada ble dømt for å ha et nakenbilde av sin 17-årige kjæreste på PC-en“. VG omtalte også vedkommende som “Nakenbilde-dømt“. Akkurat den tittelen må være ny norgesrekord i tabloidisering

Eh, var ikke kjæresten 17 år da folkens, hvordan i all verden havnet disse bildene av seksuelt misbruk av 2-åringer på harddisken hans? Bilder og en film av incestiøse forhold mellom fedre og døtre. Bilder og filmer han trodde han hadde slettet. Hvis han har bevisst slettet dem, har han ihvertfall bevisst forholdt seg til dem og dette er trolig ikke noe som har “dukket” opp på maskinen uten hans vitende og vilje. Faktisk er det skjelden at uønskede bilder og filmer materialiserer seg på folks datamaskiner, ofte har man faktisk ønsket å få dem dit.

I tillegg til de 90 dagene som han allerede hadde sonet, var en av betingelsene i prøvetiden på tre år at han ikke oppholder seg alene sammen med noen under 16 år. Det synes som en fornuftig foranstaltning, selv om det selvfølgelig blir svært vanskelig å kontrollere. Dommen sier likevel noe om at man anser at voksne som interesserer seg for eller blir seksuelt opphisset av bilder/filmer med seksuelle overgrep mot barn, utgjør en fare for resten av samfunnet.

Det som jeg opplever som problemet i denne saken er ikke at unge Stenstadvolden besitter og importerer straffbart materiale til Canada, det får han ta sin straff for. Det som er det store problemet her er det slette journalistiske arbeidet som ligger til grunn for rapporteringen av saken i norske medier, og oppfatningen som skapes av at Canada er et håpløst moralistisk land som pådømmer unge mennesker for sånt som unge mennesker kan gjøre sammen, altså ta bilder av hverandre. Når man ikke gidder å bruke fem minutter på å sjekke fakta, blir det til at de store avisene, flere nettsteder for datainteresserte og andre, lett kjøper denne feilaktige fremstillingen.

I dette tilfellet viste det seg at norsk gjenfortelling av utenlandske nytheter ikke var spesielt korrekt, hvordan står det til i andre saker? Ikke godt å vite, men hvis denne saken skal være en indikator på det journalistiske håndtverket i Norge, lover det ikke spesielt godt.

Arbeidsgiveransvar i skolen

På nasjonaldagen kom jeg over en artikkel i VG, der en lærer i Hordaland ble omplassert til arbeid i en barnehage etter en hendelse. Denne besto i korte trekk av at læreren, i et forsøk på å kurere den 15 år gamle jenta for hennes kontaktsøken mot eldre menn, kysset henne på munnen og befølte henne på hofte, lår og rumpe. Det er uvisst om denne noe tvilsomme behandlingsformen hadde ønsket effekt, men i ytterste konsekvens ble læreren dømt til 45 dagers betinget fengsel og 10 000 i bot. Det ble konstatert at han hadde utnyttet sin stilling som vedkommendes lærer.

Dette er forsåvidt ille i seg selv, men ikke noen overraskelse for noen – da vi har hatt en rekke saker der lærere har opptrådt kritikkverdig mot elever, Se feks. her.

Det som er virkelig betenkelig er hvordan skoleledelsen håndterte saken. Læreren ble av rektor på arbeidsplassen sin omplassert til en barnehage! Etter en tid ble han suspendert herfra, uten at det fremgår hvorfor.

Hva i all verden er det rektoren og/eller skoleledelsen tenker på? I dag må alle ha vandelsattest for å arbeide i skole og barnehage, og dersom man har vært mistenkt, siktet eller dømt for overgrep, vil man sannsynligvis ikke få jobbe med barn. I dette tilfellet har en skoleleder omplassert en person som, på det tidspunktet i det minste var mistenkt for overgrep, til en annen omsorgs-/undervisningsinstitusjon.

Dette minner mistenkelig om hvordan den katolske kirke i USA håndterte sine overgriperprester. Når noen protesterte eller det fremkom informasjon om kritikkverdige forhold, ble de omplassert og kunne fortsette “karriæren” med nye barn.

Under saken mot den såkalte “Nittedal-læreren” fremkom det også at man en rekke steder hadde hatt mistanke om overgrep, eller at det var kommet frem urovekkende informasjon – men læreren hadde da fått anledning til å reise til en ny skole. Slik kunne han begå overgrep mot et ukjent antall gutter over flere tiår.

Det er på tide at arbeidsgiverne i slike saker, rektorene og skolestyrene og/eller andre som er involvert i ansettelses- og avsettelsesprosesser må ta ansvar, også strafferettslig. Rektorer som omplasserer overgripere bør i ytterste konsekvens straffes for medviter/medvirkeransvar til overgrep slike lærere måtte begå etter at de har blitt omplassert etter mistanke om snusk lokalt.

Det må bli slutt på at man som overgriper kan gjemme seg på skoler og barnehager, midt blant alt det man finner seksuelt attraktivt og i en tillitsfunksjon som gir anledning for å utnytte situasjonen.

Er seksuelle overgrep alvorlig?

Ja, selvfølgelig er de det.

Likevel er det lett å få inntrykk av noe annet hvis man følger litt med i avisene. Det siste eksemplet som illustrerer at vi som samfunn tar for lett på denne typen overgrep, er gruppevoldtekten av en 16-åring på Tveita i mars. Hun ble voldtatt etter tur av fem gutter i alderen 16-19 år.

Etter overgrepet ble alle pågrepet, avhørt og løslatt. Politiet, ved politiadvokat Kari Kirkhoren uttaler følgende: “Vi har ikke valgt å fremstille personene til varetektsfengsling. De er veldig unge, vi pågrep dem relativt samtidig og de har forklart seg“.

Guttene ble ilagt besøksforbud i forhold til fornærmede.

Dette var jammen en alvorlig reaksjon, ikke sant? Fornærmede føler nok at hennes interesser, som offer for en gruppevoldtekt, ble ivaretatt med denne alvorlige reaksjonen. Igjen harelabbehandler politiet, og det synes som om dette i særdeleshet gjelder Oslo, et seksuelt overgrep.

Dersom man tar en titt på Straffeloven, og hva den sier om slike forhold, blir alvorlighetsgraden en annen:

§ 192. Den som

a)	skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller

b)	har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller

c)	ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv,

straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.

Straffen er fengsel i minst 2 år dersom

a)	den seksuelle omgang var samleie, eller

b)	den skyldige har fremkalt en tilstand som nevnt i første ledd bokstav b for å oppnå seksuell omgang.

Fengsel inntil 21 år kan idømmes dersom

a)	voldtekten er begått av flere i fellesskap,

b)	voldtekten er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte,

c)	den skyldige tidligere er straffet etter denne bestemmelsen eller etter § 195, eller

d)	den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse. Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf. nr. 1, regnes alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragrafen.

Den som ved grov uaktsomhet gjør seg skyldig i voldtekt etter første ledd, straffes med fengsel inntil 5 år. Foreligger omstendigheter som nevnt i tredje ledd, er straffen fengsel inntil 8 år.

Man kan altså dømmes til fengsel i inntil 21 år for et slikt forhold, og oslopolitiet mener at besøksforbud er tilstrekkelig for å forebygge at ikke bevis endres, vitner påvirkes, gjerningsmennene unndrar seg straffeforfølgelse ved å rømme landet eller fornærmede trues til taushet.

Dette virker jammen gjennomtenkt..

Jeg kan her minne politiet om at det finnes en bestemmelse i Straffeprosesslovens § 172 som gir anledning til å varetektsfengsle hvis det ville være i strid med den allmenne rettsfølelse hvis vedkommende som er mistenkt for en straffbar handling forblir på frifot. Dette kommer normalt bare til anvendelse hvis ikke de andre betingelsene som nevnt over kommer til anvendelse, noe jeg mener at de absolutt gjør i denne saken. Likevel, for å gjøre det helt klart: Denne beslutningen er i strid med min rettsfølelse, og jeg er ganske sikker på at flere føler det samme. Til sammen er det vi som utgjør den nevnte “allmenne”!

Når det er sagt, vil jeg også minne om at varetektsfengsel ikke betyr at man nødvendigvis har gjort det man anklages for, men varetektstiden skal nyttes til å bringe frem bevis for siktedes skyld og uskyld.

Det sies ikke noe om etnisitet på gjerningsmennene, men jeg er villig til å vedde en hundrelapp på at disse er av såkalt “ikke-vestlige” av opphav. Det er blitt slik i dette landet at “utlendinger” er overrepresentert i voldtektssaker generelt, og i gruppevoldtektsaker spesielt. Det ligger mye interessant informasjon om dette her. Jeg ønsker ikke å gjøre dette til en “kast dem ut”-diskusjon, men det er åpenbart behov for å gjøre noe med misforholdet mellom andel av befolkningen og andel av mistenkt/siktet i alvorlige volds- og sedlighetsforbrytelser.

Jeg synes utviklingen i forhold til sedlighetssaker er skremmende, og kvinners vern mot svinepelser er på vei mot et historisk lavmål. Det er på tide at befolkningen tar et oppgjør med snillismen og inkompetansen som synes å gjennomsyre politi og rettsvesen i disse sakene, for antall saker er høyt og behandlingen av dem er horribel.

Spesielt interesserte kan ta en titt på det jeg har blogget om sedlighetssaker her og her og her og her.

Oppdatering: Auskog-Høland lensmannskontor fikk en sak på sitt bord nylig, en sak om snikfilming av jenter i dusjen på den lokale skolen. Saken er av natur mindre alvorlig enn ovennevnte, men det synes som om politiet ser alvoret og tar tak i ting. Flott å se at andre politidistrikter har mer fokus på sedlighetsforbrytelser. Man skal ikke bare klage heller, det er viktig å gi ros til de som virkelig forsøker

Puslete politi

En ung kvinne ble antastet av en gjeng somaliske gutter under 14 år i Sofienbergparken. Guttene befølte henne i skrittet og på brystene. Etter at politiet hadde kommet til stedet, viste det seg at også 8 andre kvinner var utsatt for det samme.

Politiet klarte å få tak i noen av guttene, og konstaterte at de var under den kriminelle lavalder, slik at de ikke kunne pågripes eller innbringes av politiet.

Så kommer det store, og uttalelsene til operasjonsleder Bjørn Ølstad ved Oslo politidistrikt viser en håpløs holdning:

- Det var noen guttunger som var oppi der, og noen som har følt seg forulempet. Det dreide seg om en 10-12 gutter, alle under 14 år, sier Ølstad.

Han sier politiet vil vurdere om de skal ta kontakt med barnevernsinstitusjoner, avhengig av hvor alvorlig de mener episoden er.

Hva?? Vil politiet VURDERE å ta kontakt med barnevernet når barn rett under den kriminelle lavalder har begått seksuelt forulempende handlinger mot ihvertfall 9 voksne kvinner?

Hva slags puslete, fatalistisk holdning er det? Uttalelser som “noen følte seg forulempet..” undergraver det vern kvinner har krav på. Det skal være mulig  for kvinner å gå gjennom Sofienbergparken uten at en gjeng somaliske guttunger beføler dem i skrittet, og det er politiets jobb å sørge for dette går i orden.

Det er politiets plikt å etterforske saken, selv om gjerningsmennene er under 14 år, og det er politiets plikt å sørge for at barneverntjenestene blir varslet om overgrep begått av barn. Her er det åpenbart noe galt med både disse guttene og måten de oppdras og fortelles om verdier i vårt samfunn.

Den fornærmede kvinnen som går ut i avisen har helt rett i å frykte hva disse guttene gjør om etpar år. Somaliere har ikke noen god statistikk i forhold til seksuelle overgrep begått i Norge, og det bør politiet være oppmerksom på. Her kan det faktisk være mulig å forebygge at disse guttene dukker opp med alvorlige straffbare forhold om noen år.

Dette var slett arbeid av politiet, og neste gang bør en vaktleder med mer innsikt uttale seg.

Ettersøkt overgriper funnet i USA

Politiet i Union City, New Jersey, USA pågrep i dag 58 år gamle Wayne Nelson Corliss.

Vedkommende har, etter sigende, erkjent overgrepene.

Flott at politiet og publikum kan samarbeide om å kvitte seg med disse overgriperne, og dette bør absolut fortsette. Det er også hyggelig at Interpol skryter av vårt hjemlige politi og at Kripos sitt arbeid var viktig for at vedkommende ble tatt.

Bildet under viser snuskemannen, og han ser noe mindre mindre fornøyd ut nå. Det er nok ikke så rart, da man i USA har ekstremt lange straffer for slike lovbrudd. Det er lite trolig at han kommer ut av fengselet i live, og det er jo en bra nyhet for verdens fremtidige barn.

Versågod neste!

Betinget fengsel – alvorlig straff?

En 68-åring ble i Oslo Tingrett nylig dømt til 60 dagers betinget fengsel for utuktig handling mot tre jenter i alderen 8-10 år. I dommen fremkommer følgende:

“Tingretten legger i skjerpende retning vekt på at det er tre fornærmede, og at alle er unge.
68-åringen har fått en betinget dom på 60 dager, blant annet fordi overgrepene har vært kortvarige.”

Dette anser altså Tingretten at er en alvorlig straff, siden man har lagt skjerpende forhold til grunn i straffeutmålingen. Det å beføle tre jentunger på 8-10 år kvalifiserer altså til at norsk rett sier følgende til mannen: “Du slipper fengsel eller annen konsekvens hvis du i løpet av prøveperioden ikke plukker på flere barn eller begår annen kriminalitet. Takk for nå, og ha en fin dag”. Ok, mulig at formaningen fra retten ikke var akkurat så hyggelig, men likevel. Hvordan kan det ha seg at det å presse sin voksne, avvikende og straffbare seksualitet på småbarn ikke får alvorligere konsekvenser. Skal vi vente til ungene er voldtatt før vi reagerer sterkt mot dette?

Politiet utelukker ikke at saken har større omfang, noe som vel må bety at man mistenker ham for å ha befølt flere. Bør ikke samfunnet vernes mot slike menn, har ikke barn krav på bedre sikkerhet på lekeplassen?

Denne saken føyer seg inn i en lang rekke overgrepssaker som får harelabbehandling i norske rettsaker, ofte fordi siktede, som i denne saken, nekter eller at siktede erkjenner at dette var et “engangstilfelle”. Statistikk og forskning forteller oss at slike overgrep sjelden eller aldri er engangstifeller, men heller et trinn på stigen til fullverdige overgrep. Bør vi ikke forsøke å stanse dette med mer håndfaste virkemidler enn betinget fengsel?

Hvor er barnas rettsvern?

Tok til vettet

Lommemannen, den infamøse seksualovergriperen som i tiår har rast rundt i Norge for å lure barn til seksuelle overgrep, har byttet ut forsvareren sin. Han er ikke lenger representert at Tor-Erling Staff, og det synes som om han endelig har tatt til vettet – i den grad en som begår overgrep mot barn i det hele tatt kan ta til vettet.

Trolig har han forstått at når man har lagt igjen DNA på unger en rekke steder i Norge, blir det for dumt å nekte å forklare seg. Han så trolig at han ikke fremstår som noen samfunnsstøtte når han ikke gjøre noe for å bidra til sakens oppklaring. Vi får håpe at den nye forsvareren oppfordrer ham til å være ærlig, ikke minst for alle ungenes skyld – slik at de slipper å bli fremstilt som halvveis frivillige som han bare har “tusket” med. Staff har mistet gangsynet for mange år siden, og er i dag mer en vits enn en forsvarer, og har i denne saken ikke gjort noe som helst som har vært til hans tidligere klients fordel.

Folk flest synes det er alvorlig når menn får barn til å beføle seg eller utføre andre seksuelle handlinger, men det har åpenbart ikke Staff forstått.

Det er på tide å gi seg nå Staff.

Oss – idiotene

Argh! Jeg er er så helvetes forbannet akkurat nå, etter at svensk politi melder at de har funnet liket av Engla, den 10 år gamle jentungen som forsvant for en tid tilbake. Jeg er rasende på den 42-årige svinepelsen som har erkjent både drapet på, og sikkert misbruket av, henne og en kvinne i 2000, men mest av alt er jeg forbannet på oss som lar dette skje. Dette var nemlig ikke første gangen vedkommende hadde begått en seksualforbrytelse.

Hvor mange ganger skal vi tillate at overgripere behandles som vanlige forbrytere, slike som (muligens) kan avskrekkes og/eller helbredes med straff i form av bøter eller fengsel? Disse menneskene motiveres ikke av behovet for penger, stoff eller andre realgoder, men behovet for seksuell tilfredsstillelse. Enten overgrepene disse begår motiveres av drift eller legning, er ikke dette noe som kan “helbredes” ved å låse dem inne en stund. All forskning viser at tilbakefallsforbrytere som begår seksuelle overgrep, ikke slutter av seg selv. Ikke alle seksualforbrytere gjentar forbrytelsene sine, men de som faktisk gjør det, gjør det igjen og igjen.

Når skal hensynet til befolkningens sikkerhet, og kvinner og barn i særdeleshet, bli det som veier tyngst – og ikke hensynet til forbryteren?

Engla-saken i Sverige er dessverre bare det siste eksemplet på slike overgrep, og om etpar dager har vi en annen sak å konsentrere oss om.

Nå er det på tide at vi tar debatten om håndtering av slike forbrytere, og mitt innlegg i så måte er: Lås faenskapet inne til de er friske. Blir de ikke friske, slipper de ikke ut.

Ta for øvrig en titt på mitt tidligere innlegg.