Løsningen på gatenarkomani

16 04 2008

Politiet har de siste dagene gjennomført en aksjon i området rundt Oslo Sentralbanestasjon, etter at publikum og næringsdrivende har klaget. Jeg har stor forståelse for at forretningsdrivende klager på ansamlinger av narkotikamisbrukere utenfor butikkvinduet, og også at forbipasserende kan oppfatte dette som ubehagelig og truende. Når det er sagt, vet jeg av egen erfaring at de aller fleste av disse menneskene er harmløse for oss «vanlige».

Det som denne aksjonen aktualiserer, er det uverdige livet som disse menneskene lever – og ikke minst – det faktum at vi tillater at de nedverdiger på denne måten. Det er vi som tillater at de får fortsette med misbruket, vi som tillater at de er rekruteringssentral for nye misbrukere og det er vi som tillater at dette tilsynelatende aldri tar slutt. Med «vi» mener jeg i første rekke politikerne, men siden det er vi som velger disse – er ansvaret også vårt.

Jeg mener ansvaret er mer vårt enn vedkommende misbruker, for idet man treffer bunnen av misbrukerstigen – har man ikke lenger fri vilje på samme måte som deg eller meg. Derfor tror jeg den eneste muligheten til å håndtere dette problemet, og gi disse menneskene verdigheten tilbake, er å overta ansvaret for dem en stund. I stedet for å skyve dem rundt fra skanse til skanse, er det på tide at vi gir dem skikkelige behandlingsmuligheter, utdannelse, jobbtrening, skikkelige boforhold og tilbud om lege/tannlege/psykiatrisk behandling. Selv om Oslo er den kommunen med det største problemet med narkomane, vil også andre kommuner måtte trå til her. For mange kommuner vil nok dette faktisk også kunne medføre fler arbeidsplasser.

Men, dette kan ikke være frivillig, og det er nok her mange muligens vil være uenig med meg.

Slik jeg ser det, har ikke disse menneskene fri vilje i vanlig forstand, da suget etter rus ofte/alltid vil vinne over fornuften, ønsket om å bli rusfri, hensynet til familie og venner etc, og derfor må «samfunnet» bestemme over dem en tid. Likevel vil denne myndighetsovertakelsen fra det offentlige bare vare sålenge vedkommende er i behandling eller ettervern, men vil slå inn igjen hvis vedkommende havner utpå. Slik vil det fortsette inntil personen er rusfri. For noen vil dette bety at de vil tilbringe mye av sin tid på ulike nivåer i behandling/ettervern, men uansett vil det være bedre enn å gå på gaten.

Politiet som gjennomførte aksjonen som var utgangspunktet for mitt innlegg, vil trolig være de beste til å peke ut dem som virkelig trenger behandling og et tilbud, og når man fjerner hoveddelen av misbrukerne – vil mye av nyrekrutteringen falle bort også.

Jeg synes at vi ikke skal tillate at disse menneskene fornedrer seg på denne måten lenger, men det må trolig både lovendringer og holdningsendringer til for å tvangsbehandle såpass mange, i tillegg til at det blir fryktelig dyrt. Likevel mener jeg at dette vil være en liten pris å betale for å øke livskvaliteten for så mange, og er det noe vi har nok av i dette landet, så er det penger. Det er på tide at vi bruker penger på noe annet enn statussymboler og kulturbygg. At vi andre vil bli mindre plaget med innbrudd og andre vinningsforbrytelser synes jeg er en hyggelig bonus.


Handlinger

Information

18 responses

16 04 2008
kim

Dette minner veldig om fengsel, og det er vel ikke løsningen?

16 04 2008
drittlei

Meningen er at det skal være noe annet enn fengsel, for idag er det alternativet. Du har rett i at det er et element av tvang her, siden man ikke kan velge dette frivillig. Allerede i dag er det mange som soner straffen sin i behandlingsinstitusjoner, og det prinsippet kan videreføres.

Alle mennesker er i utgangspunktet frie, og skal kunne velge selv – men man kan likevel ikke velge å ikke være en del av samfunnet, og samfunnet har et ansvar overfor de som ikke klarer å håndterer sitt eget liv.

16 04 2008
synnestar

Jeg har litt den samme holdningen til folk som går med allværsjakker. De er jo åpenbart ikke rasjonelle mennesker, som bør settes under administrasjon av samfunnet. Inndragning av allværsjakkene og internering er da en naturlig reaksjon. Men bare en kortere tid, inntil de har sluttet å gå med allværsjakker. Med mindre de da skulle ramle utpå igjen, og begynne i det små med goretexluer og pustende tekstiler. Da må vi selvsagt gripe inn på nytt.

16 04 2008
drittlei

Vi er åpenbart uenige synnestar, og for the record – jeg liker allværsjakker ;D

16 04 2008
pippi

Fin løsning, arrester dem og slipp dem løs noen timer etter… De kommer nok aldri tilbake da nei! bra!

17 04 2008
hilde marstrander

Bla, bla, bla…
OK, nå har vi i fellesskap oppdaget at overskrifter med «styggeste» og «dritt» får masse treff. La oss avansere fra dette stadiet, til noe mer avansert, OK???

http://hildemarstrander.wordpress.com

17 04 2008
sol

Enig med deg.

Det de trenger er tvang. Har selv en sønn som sliter med rus og han bruker ordet selv. Noen ganger syntes de det er godt å slippe å bestemme. Noen som tar ansvar og bestemmer for dem. Jeg mener ikke «overgrep», det er noe helt annet. Disse to begrepene blir ofte blandet sammen når det gjelder rusomsorgen og psykiatri. Vi er ikke alle «jævler» som ønsker å pine og plage de innlagte, begå overgrep etc. Vi har faktisk omsorgspersoner som ønsker å gjøre sitt beste og få disse menneskene ut i livet igjen.
Det er alt for mange «peace and love» politikere og folk som ønsker å høre sin egen stemme ,som prater de narkomanes rett. » Ta ikke fra dem bestemmelsesretten» og » ta ikke fra dem menneskeverdet». Ta fra dem hva? De er da så langt nede som de kan komme at det er ingen ting vi kan ta fra dem. Har snakket med så mange av de som står nede ved Østbanen og det er ikke mange som ønsker det livet de har men et nytt og rusfritt. Det de alle sier er at de har ingen egen vilje, det er rusen som styrer fra dag til dag.
Jeg må avslutte med at jeg syntes rus og psykiatriomsorgen her i landet er på «steinaldernivå» og at vi må begynne å tenke nytt. Det er ingen som har blitt rusfri ved å drikke kaffe, røyke, ha masse dødtid til å tenke negative tanker. Det må være hardt arbeide, trette kropper, samt samtaleterapi. Det har jeg tro på!

17 04 2008
Angst

Det er vanskelig a finne en løsning bedre enn den andre, men hvem skal kunne inneha myndighet til a bedømme hva som er et verdig liv ? Da blir det litt som barnevernet, inngrep fra utenforstående (som feks deg og meg) kan jo i mange tilfeller bare gjøre ting verre da det er mange av oss som liker å leke at vi har peiling. Kan de ikke bare ligge strødd på gata? Litt riper i lakken trenger jo en by…

17 04 2008
drittlei

Noen av kommentarene bærer preg av, med unntak av «sol», at man ikke har personlig kjennskap til dette med narkomani. Jeg er også prinsipielt enig i at alle mennesker skal være frie, stå fritt politisk, velge sin egen religion, velge å være annerledes osv, men jeg ser nødvendigheten av å tenke annerledes i forhold til narkomane. Disse menneskene har i praksis gitt fra seg sin frie vilje på mange måter, og de styres av impulser langt sterkere enn behovet for mat, søvn, sex, samvær med andre osv.
Narkomane, og særlig de som vi lett ser på gata – de på laveste trinn, har primært tre tanker i hodet: Penger, Politi, Stoff
Hvordan skaffe seg penger til stoff, hvordan skaffe seg stoff, hvordan hindre at politiet tar fra dem stoffet, hvor bruke stoff, er det nok stoff av riktig styrke, har jeg mere penger hvis det er for lite, kan han som står på hjørnet der være politimann, er det noen som har bøffet meg på stoffet, har jeg kanyler, hvor skal jeg sove i natt, kommer noen til å ta pengene og/eller stoffet mitt mens jeg sover. Ny dag, begynn på nytt.

Dette livet er uverdig, og det er lett å sitte på sin høye hest og levere ut prinsipputtaleser om at dette er overgrep, de må bestemme selv, alle byer trenger noen riper etc, når man ikke kjenner innholdet i livene deres. Når ens største problemer er om man har nok penger til øl i helgen eller hva man skal ha på seg på jobben i dag, er det vanskelig å forstå hvor annerledes livet til en narkoman er fra ditt eget.

Det er åpnet for tvangsbehandling i Norge, og hvis du spør de pårørende til narkomane, vil de aller fleste være for slik tvangsbehandling. De VET at det eneste som nytter i lengden, er å ta fra de narkomane deler av deres frie vilje, for det er akkurat viljemessig de er som svakest.

17 04 2008
villkatta

Nå skal jeg svare fra ett personlig synspunkt og fra mine egne erfaringer. Å innlegge noen på behandling på tvang, er lite realistisk. Jeg har selv vært på tvang, og kjenner mange andre som er på tvang; det bærer rett ut på igjen etter oppholdet er ferdig. For å kunne slutte med rusmidler så må den narkomane ville slutte selv, og selvsagt få mulighet til behandling som er tilrettelagt den personen. Det blir sagt at den narkomane må nå sin personlige bunn, eller med andre ord virkelig ønske seg ut av det helvete h*n lever i for å bli fri fra aktiv avhengighet.

Problemet er lange ventelister, ofte på mange måneder. Når datoen endelig kommer til å bli innlagt, kan personen være død eller mistet motivasjon. Selv var jeg så heldig å få dekket ett opphold på en klinikk som følger minnesotamodellen, men det er veldig få som får det. Det er flere ganger jeg har bønnfalt de offentlige kontorer om hjelp, bare for å bli satt på eviglange ventelister.

Dessuten, når noen er innlagt på tvang, er det som oftest bare avrusningsbiten på noen uker som blir iverksatt, uten videre behandling eller oppfølgning.

Ellers så syntes jeg at det var bra at du tar det opp, og får i gang en debatt. Noe som plager meg er dekningen av narkomane i media. Mange glemmer at det faktisk er mennesker det gjelder, mennesker som lider av sykdommen avhengighet.

17 04 2008
drittlei

Takk til villkatta for en god og opplysende kommentar. Du setter fingeren på noe av det som er problemet i dag, nemlig manglende kontinuitet og oppfølgning. Jeg mener at fortsatt behandling, også etter avrusing, skal være på tvang. Vi snakker ikke om låste rom og remmesenger her, men man skal ikke få skrive seg og og slutte. Dersom man rømmer, vil man bli tilbakeført på det samme eller et lavere nivå enn der man var. Oppfølgningen vil bestå behandling av lege/tannlege/psykiater og jobbtrening, skolering, botrening etc, slik at vedkommende kan tilbakeføres til samfunnet som en nyttig, produktiv borger med de rettigheter og plikter vi andre har.

Dette vil selvfølgelig medføre at man må invistere usannsynlig mye penger til behandlingsinstitusjoner, så som slike som følger Minnesota-modellen, for å gi disse menneskene et anstendig liv.
Etter endt behandling vil man selvfølgelig gis alle rettigheter osv tilbake, men dersom man «ramler utpå», vil det være tilbake i behandling. Man må overdimensjonere dette systemet slik at ventetid unngås.

Jeg tror dette absolutt er gjennomførbart, og det er skammelig at man ikke tar tak i dette problemet på en skikkelig måte. Jeg er flau over å se de narkomane som står og selger/bruker narkotika i Oslo – ikke over personene – men fordi samfunnet lar de holde på på denne måten. Det er utrolig uverdig for et velferdssamfunn å tillate at mennesker ruser seg til bedritne liv og også til døde.

18 04 2008
Angst

Kunne en løsning vaert at gi de narkomane heroin? Vi snakker god heroin produsert av den norske stat,med en renhetsprosent som vil medføre at misbrukeren ikke lenger vil vaere avhengig av kanyler, men derimot kan røyke stoffet. Hvis for eksempel en bruker får utdelt daglige doser av den stalige heroinen, og at vedkomende på samme tid blir satt til småarbeid tror jeg noe av verdigheten vil komme tilbake steg for steg. Da verdigheten kommer vil kanskje også ønsket om at gjøre seg stoffri også gjøre det. For som villkatta sier er det for at en rusmisbruker skal kunne slutte med stoff må rusmisbrukeren selv ville det. Heroin i statlig regi vil vaere billig, på samme tid vil man kutte markedet til pusherne, noe som kan hindre videre rekrutering. Det er mulig det kan kalles et steg mot legalisering, selv om jeg ikke ser slik på det. Tvang eller ikke. Det som er et faktum er at narkotikapolitikken i Velferdsstaten ikke har ført noe godt med seg, og dere kommer sikkert til å smekke meg over fingrene for i det hele tatt å foreslå noe slikt, men kan vi ikke prøve noe nytt?

18 04 2008
villkatta

Angst – Nei, i min mening hadde ikke det vært en løsning. For det første, når en rusavhengig er blitt avhengig av kanyler, ville det å røyke det aldri være en løsning. Jeg kan garantere at det ville bli misbrukt.

Jeg bruker LAR som ett eksempel; brukerene får utdelt medisinen subutex som erstatning for herion. Subutex er i form av pille, allikevel er det flere LAR pasienter som misbruker dette og injeserer det istedenfor.

En av konsekvensene av rusavhengiget er å ikke kunne bruke kontrollert. Selv om de hadde fått utdelt daglig dose av staten, ville trangen til å bruke mer alltid være tilstede, og brukerene ville gå ut og skaffe seg mer ved siden av sin utdelte dose. Igjen, jeg bruker LAR som ett eksempel; flere av pasientene der går allikevel ut og bruker herion, selv om de har fått subutex eller suboxone som erstatning for heroinen. Nå høres det ut som jeg er veldig negativ om LAR; dette er ikke tilfelle, men jeg mener LAR-programmet har mye som kan bli forbedret.

Ellers så følger narkomani det samme prinsippet som alkoholisme, en gang alkoholiker, alltid alkoholiker. I min mening og etter min erfaring som både aktiv og nykter rusavhengig, så må personen slutte å bruke all form for rus for å kunne tilfriskne. En narkoman vil være like mye slave av herionen og vil ikke kunne være istand til å leve ett normalt liv, enten det blir skaffet lovlig eller ulovlig.

18 04 2008
sol

Sol til Villkatta.

Det du sier er jeg godt kjent med og det du skriver er det samme som jeg mener. Lar er en midlertidig løsning, den tar bare symptomene men løser ikke problemet.
Jeg mener fortsatt at «tvang» er løsningen, men jeg tror ofte dette ordet blir misforstått. Jeg elsker sønnen min og han vet det, men rushelvete er ikke lett og komme ut av. Man vil men får det ikke alltid helt til. Man er motivert, men det skal ikke mye til før man velger feil. Jeg tror vi faktisk må behandle dem på lik linje som suicidale. For de tar faktisk livet av seg sakte men sikkert.
Ikke reimer, piller og slikt men varme kjærlighet, hardt arbeid. Det å ta vare på dem samtidig som at de skal føler at det er behov for dem. At de er til nytte. Det er noe alle mennesker trenger å føle. At vi trengs og at vi er elsket
.

2 05 2008
Angst

Vi snakker fint om velferdsstaten, vi vil det beste fordi vi er gode borgere, vi unner naboene våre det gode, hans barnebarn inkludert. Vi snakker om accept, noen ganger er det greieste å ikke bry seg, vende ryggen til. Late som du ikke ser det. Ellers skal staten fungere som et godt eksempel, en sjef. Jeg er fullstendig klar over at det dreier seg om enkeltskjebner, og det i de fleste tilfeller er forferdelige lidelser de narkomane opplever. Det som hele tankerekken foorer tilbake til er oss. Det finnes mange tiltak som kan settes i verk. Jeg vil kritisere drittlei for å i det hele tatt ta ordet «tvang» i munnen. Han referer til hippieholdninger blant politikerne. Ja jeg er enig, hippiene var noen tullinger, de levde etter troen om at det onde ikke eksisterte, men de hadde hjerte og det er i mange tilfeller en god start. Vil du drittlei med hånden på hjertet si at du er tilhenger av en eventuell tvangsinnleggelse? Du vil altså at staten skal gripe inn som en bedre vitende da et individ ikke bøyer seg etter de gjeldene normer og regler i samfunnet. Du vil si at det er for deres eget beste, klart. Og du er tydeligvis villig til a betale de skattekronene ekstra det skulle koste å fjerne søppelet fra gaten. Problemet skulle da eventuelt vaere en en mulig tilbakekomst i det norske samfunn. Du har tilbragt de siste årene som flittig sprøytemisbruker og ved endt behandlig og med godt humør kommer du tilbake til hverdagen hvor du får besked av den overkjekke BI studenten som har managerposisjon på ICA om at de grønne eplene skal plasseres til høyre for de grønne. Nei, et tvangsbehandlingsprogram hvor staten skal gripe inn ved eventuelle regelbrudd vi ikke vil ha oss kjent med, det blir verre en den siste kommuniststat. Inkaene hadde på sin tid støvinspektører som skjekket riket for skitt. De gikk fra dør til dør og hvis de fant noe skitt i huset var kvinnen i huset ansvaralig og ble ved eventuelt regelbrudd tvunget til å spise den i all offentlighet. Litt sånn må det føles for de narkomane også. De må spise min og din dritt. Etter behandligen skal du og jeg som dømmende mennesker ta i mot dette mennesket med åpne armer. Og jeg snakker ikke om det overfladiske vennskapsforholdet hvor dette mennesket med jevne mellomrom bomma deg for en femtilapp. Vi må med andre ord møte dette med respekt og forståelse. Der faller tvangen din i grus. Jeg sier ikke at du skal invitere alle ex junkier til kaffe og kake, heller ikke har jeg som hensikt at angripe deg som enkeltindivid. Det som trengs er en endringsholdning blant det norske folk, du og jeg må som representanter for staten Norge vaere villige til å slå av en prat på menneskelig nivå med tidligere sprøytenarkomane. Etter alt å dømme har ikke den tidligere sprøytenarkomane saerlig godt rykte, da han har fortid som junkie og dette ikke er innenfor samfunnets gjeldene normer. Da ma alle kaffeskvatrekjerringene som sladrer endre holdningene sine. Det er lett å snakke men la oss gjøre noe med det. Gjør den narkomane til en av dine venner hvor dere sees med jevne mellomrom, drikker en god vin og slår av en god prat. Det er der det crasher. Jeg inviterer ikke en junkie inn i stua, av den enkle grunn at jeg vet at vedkommende er junkie. Det eneste som kan tenkes at vaere verre er en HIV infisert junkie. Vi snakker om samfunnets søppel. Jeg er selv narkoman. I samfunnets øyne er jeg en narkoman. Jeg røger ved jevne mellomrom cannabis og ved enkelte anledninger inntar jeg kjemikalier for at more meg. Det betyr ikke at jeg er narkoman, problemet er at samfunnet dømmer meg som narkoman. Det vil videre føre til at jeg søker andre narkomane da vi ofte har lignende interesser. Vi liker å dope oss og kommer til å fortsette med det. Men som alltid, det er noen som ikke alltid vet hvor grensa går og alltid er det noen som vil falle utenfor. Hvorfor? Pga meg og deg, kaffekjerringene, vi som dømmer. Vi har altså konkludert med at tvang ikke er løsningen ,forutsatt at du ikke er den kjipe gangstern pa skolen som ga buksevann til nerdene for a tøffe deg. Nå skal jeg forsvare statlig heroin, Villkatta var ikke enig i at det var den korrekte løsningen. Jeg tror det kan vaere et skritt i riktig retning Den delen av et eventuelt program som innebefatter arbeid er viktig. For at ikke bli dømt i Velferdsstaten er man nødt til at skape noe. Ved at yte kan også tillitten til medborgerene bygges opp. Ved at jobbe føler den sprøtenarkomane seg nyttig og ved at føle seg nyttig vil den sprøytenarkomane bygge et tilhitsforhold til systemet. Da kommer vi tilbake til at den narkomane selv må ønske at opphøre bruken av illegale stoffer. Med respekten vedkommende bygger opp gjennom arbeidet vil onskene om at delta i systemet muligens også returnere. Alt kommer tilbake på oss og holdningene våre.

2 05 2008
drittlei

Til Angst. Jeg tror du må lese innlegget og kommenetarene mine en gang til. Dette handler ikke om å internere folk over en lav sko, men forsøke å gi dem et verdig liv. Ingen er tjent med at mennesker doper seg til døde, hverken de eller resten av oss – og jeg ønsker å behandle disse menneskene før de tilbakeføres til et vettugt liv sammen med oss andre. Det at du røyker og doper deg innimellom, og føler at du har kontroll og således ikke er narkoman – får være din vurdering. Jeg håper du klarer å holde deg på dette nivået også fremover.

Jeg kjenner narkomanien fra flere hold, og kjenner personlig en rekke heroinavhengige – de du ser på gaten – og disse erkjenner at de ikke har vilje nok til å velge selv. Derfor etterlyser jeg at samfunnet tar ansvar og behandler disse menneskene for avhengigheten og gir dem et verdig alternativ til kriminalitet, vold, prostitusjon og fornedrelse.

Alt handler om menneskeverd, og jeg mener at disse har den samme verdien som oss andre, men for en stakket stund må vi overta noen av rettighetene deres slik at de ikke tar livet av seg. Jeg kan ikke forstå at det er bedre å la dem sakte men sikkert dope seg til en for tidlig død.

28 01 2009
Det er alltid håp « Ting jeg er drittlei (og annet ;)

[…] Det er alltid håp 28 01 2009 Jeg har tidligere tatt til orde for tvangsbehandling av gatenarkomane som en mulig løsning for denne gruppen mennesker på utsiden av samfunnet. Selv om behandlingen, slik jeg mener det kan gjøres, ikke er frivillig – er det ikke tvang i normal forstand jeg tenker på. Heller at det offentlige for en tid overtar forvaltningsretten over vedkommendes tid og begrenser bevegelsesfriheten og friheten til å gjøre andre ting en periode. Du kan lese det opprinnelige innlegget her. […]

27 08 2014
større smil

Veit det er gammelt innlegg men likevel da. . Jeg har vært på tvang. 5 ganger. 3 av dem pga rus. Jeg hata hata hata hata det. Men sist gang hjalp det. Kanskje jeg var ekstra heldig vet ikke hvordan det pleier å Være men jeg fikk tilbud om å bli på samma behandlings sted 9 mnd etter de 3 mnd og tok det. Har 2 år rusfri idag. Lar derimot er en annen type tvang som jeg fortsatt kan si jeg hater. Der er det vanskelig å komme seg ut der !! Har så lyst å trappe ut men de nekter å støtte det. Altså må jeg gjøre det i skjul og det er ikke et alternativ så da venter jeg.. riktig at jeg skal så og si bli tvangsfora med «medisiner» folk dør av ?! Men tvang har jeg full tro på men selve opplegget rundt tvangen må forbedres og kanskje flere forsøk må til . Uansett er ikke alle like !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: