Testamentsaken fortsetter

10 06 2008

I går kom det frem at en oslokvinne hadde testamentert hele sin formue til «de som arbeider mot fremmedinnvandring i Norge», og Ole Nicolai Kvisler og Vigrid var noen av de som skulle motta penger fra dette boet. Ikke uventet medførte det mye protester og diskusjon. I dag hevder Alf Petter Høgberg ved Universitetet i Oslo at dette trolig ville være ulovlig.

Høgberg begrunner dette med at pengene kommer som følge av «arbeidet mot fremmedinnvandring», inklusive drapet på Benjamin Hermansen for Kvislers del, og det underforståtte faktum at «arbeidet» i fremtiden vil være det samme. Således vil slik betaling være oppfordring til lovbrudd, noe som er ulovlig. Tore Tvedt (Vigrid) og Øyvind Heian (Norgespatriotene) er også tidligere dømt for kriminelle handlinger med utspring i organisasjonene de leder, noe Høgberg mener også ekskluderer dem fra å arve, med samme begrunnelse.

Dette virker merkelig. Er Kvisler for evig og alltid forutbestemt til å gjenta sine handlinger når han kommer ut. Er han ikke blitt rehabilitert i fengsel, som vel er noe av årsaken til at han sitter der i det hele tatt, og således er å anse som en person som har gjort opp for seg? Hva med Tvedt og Heian? Er det å være dømt for kriminalitet, også kriminalitet som favnes av «arbeid mot fremmedinnvandring», nok til at man kan fratas retten til å arve noen som mener at slikt arbeid bør påskjønnes?

Jeg innestår ikke for noe av det Kvisler, Heian eller Tvedt hevder er rett, og er like skeptisk til intoleranse som de fleste vanlige mennesker – men synes også at det blir i overkant snevert å for alltid kategorisere mennesker for handlinger de har begått, og i noen tilfeller også sonet for.

Før dere i kommentarene kaster dere over meg og min argumentasjon, tenk litt over at dette også vil kunne gjelde andre grupper enn de ovennevnte. Hva når noen arver som følge av sitt arbeid eller engasjement i grupper vi i ettertid anser som «umoralske» eller sågar ulovlige – bør de også fratas slik arv? Jeg synes dette er en interessant problemstilling, og det reiser prinsipielle spørsmål i forhold til moral, anstendighet og almenn oppfatning av hva som er riktig og galt.





Testamentering av penger

9 06 2008

Ole Nicolai Kvisler, mannen som er drømt for drapet på Benjamin Hermansen, er tilgodesett med 250 000 kroner i et testamente etter en Oslo-kvinne som døde i fjor. Hun ønsket at pengene skulle gå til personer som «bekjemper fremmedinnvandring» etter at leiligheten hennes skulle selges til en norskfødt av norske foreldre.

Man skal ikke lese mye mellom linjene før man forstår at vedkommende kvinne hadde holdninger som ikke så mange andre i dette landet deler. Likevel, dersom hun ikke har livsarvinger, står hun fritt til å fordele pengene sine akkurat som hun vil, til tross for at mange vemmes over hvem som får dem. Moren til Benjamin Hermansen reagerer også sterkt over at testamentet forvaltes av den høyt dekorerte motstandsmannen og høyesterettsadvokaten Erik Gjems-Onstad. Marit Hermansen mener at Gjems-Onstad ikke lenger fortjener medaljene han fikk for sin krigsinnsats.

Med all respekt, her må man skille snørr og bart. Gjems-Onstad gjør bare jobben sin som advokat, og man kan ikke implisitt anta at han deler synet til vedkommende han forvalter testamentet til. Dersom Gjems-Onstad skulle velge å fordele pengene annerledes enn forutsatt, ville han brutt både lov og etiske regler. Som advokat kan man ikke alltid velge sakene man tildeles, og det er en advokats plikt å gjøre jobben like samvittighetsfult uansett om man sympatiserer med klienten eller ikke. Jeg synes det vitner om stor profesjonalitet at en tidligere motstandsmann kan bidra til å gi penger til personer som forfekter det samme synet som han kjempet mot under krigen.

Jeg har ingen problemer med å forstå Marit Hermansens fortvilelse over dette. Jeg synes også det er ille at man belønnes for sin motstand mot innvandring og sågar drap på mørkhudede, forutsatt at det er derfor Kvisler er tilgodesett med såpass mye penger.

La oss håpe at dette blir siste gang en slik begrunnelse ligger til grunn for arv, det er noe genuint trist og hevngjerrig over det hele.