Personvernet lenge leve

11 06 2008

Tidligere har jeg omtalt «dokumentarfilmen» om Norgespatriotene og Vigrid, der det fremsettes en rekke påstander om Øyvind Heian, så som at han har forsøkt å lokke en 14-åring til å ha sex med ham og at han er dømt for besittelse av overgrepsbilder med barn. I tillegg ble han gjennomgående beskrevet som rasist. Heian ønsket en midlertidig forføyning fra Oslo Tingrett, slik at filmen ble fjernet fra youtube.

Nå har dommen kommet, og Oslo Tingrett anser at det ikke kan være belastende for Heian å bli kalt rasist, noe vel de fleste kan være enig i, men mener det er grovt krenkende av «filmskaperne» å henge ham ut som dømt for besittelse overgrepsbilder og for å ha forsøkt å lokke en 14-åring til sex. Likevel er ikke dette nok til at dommer Finn Eilertsen mener at Grunnlovens § 100 kan benyttes, og filmen blir således liggende. Noe som er grovt krenkende for en person er altså ikke nok til å begrense ytringsfriheten. Misforstå meg rett, jeg er tilhenger av den frie ytring, men et vern av individet som det ytres om er også viktig.

«Dokumentarfilmskaperne» er naturlig nok fornøyd med denne dommen.

Etter mitt syn betyr dette at man i bunn og grunn kan påstå hva man vil om folk, bruke materiale som trolig er stjålet fra dem til å «dokumentere» sine påstander og legge det hele ut på Internett – uten at dette vil få nevneverdige konsekvenser. Tilsynelatende er personvernet i dette landet uforholdsmessig svakt, og jeg mistenker at vi fremover vil få flere saker/filmer som henger ut folk for både det ene og det andre – og det behøver ikke engang ha noen som helst slags rot i virkeligheten. Det virker også merkelig at man må lene seg på Grunnloven og lov om ytringsfrihet for å regulere hvorvidt noe slikt kan stanses, og at det ikke finnes oppdaterte personvernlover som bedre gjenspeiler det mediesamfunnet vi har i dag.

Trolig ville denne «dokumentarfilmen» medført store konsekvenser hvis NRK eller TV2 hadde valgt å vise den, men på Internett er det altså annerledes. Jeg synes det er ille at personvernet, selv om de i dette tilfellet er både rasister og lite likt av de fleste av oss, har så dårlig vern i Norge.

Dette åpner for nye og spennende måter å digitalt mobbe hvem man måtte ønske.

Advertisements




Testamentsaken fortsetter

10 06 2008

I går kom det frem at en oslokvinne hadde testamentert hele sin formue til «de som arbeider mot fremmedinnvandring i Norge», og Ole Nicolai Kvisler og Vigrid var noen av de som skulle motta penger fra dette boet. Ikke uventet medførte det mye protester og diskusjon. I dag hevder Alf Petter Høgberg ved Universitetet i Oslo at dette trolig ville være ulovlig.

Høgberg begrunner dette med at pengene kommer som følge av «arbeidet mot fremmedinnvandring», inklusive drapet på Benjamin Hermansen for Kvislers del, og det underforståtte faktum at «arbeidet» i fremtiden vil være det samme. Således vil slik betaling være oppfordring til lovbrudd, noe som er ulovlig. Tore Tvedt (Vigrid) og Øyvind Heian (Norgespatriotene) er også tidligere dømt for kriminelle handlinger med utspring i organisasjonene de leder, noe Høgberg mener også ekskluderer dem fra å arve, med samme begrunnelse.

Dette virker merkelig. Er Kvisler for evig og alltid forutbestemt til å gjenta sine handlinger når han kommer ut. Er han ikke blitt rehabilitert i fengsel, som vel er noe av årsaken til at han sitter der i det hele tatt, og således er å anse som en person som har gjort opp for seg? Hva med Tvedt og Heian? Er det å være dømt for kriminalitet, også kriminalitet som favnes av «arbeid mot fremmedinnvandring», nok til at man kan fratas retten til å arve noen som mener at slikt arbeid bør påskjønnes?

Jeg innestår ikke for noe av det Kvisler, Heian eller Tvedt hevder er rett, og er like skeptisk til intoleranse som de fleste vanlige mennesker – men synes også at det blir i overkant snevert å for alltid kategorisere mennesker for handlinger de har begått, og i noen tilfeller også sonet for.

Før dere i kommentarene kaster dere over meg og min argumentasjon, tenk litt over at dette også vil kunne gjelde andre grupper enn de ovennevnte. Hva når noen arver som følge av sitt arbeid eller engasjement i grupper vi i ettertid anser som «umoralske» eller sågar ulovlige – bør de også fratas slik arv? Jeg synes dette er en interessant problemstilling, og det reiser prinsipielle spørsmål i forhold til moral, anstendighet og almenn oppfatning av hva som er riktig og galt.